PREPP · Publisert vinter 2024 · Tekst: Brage Larssen
Østers og perler mot miljøsvineri
Foto: Pressefoto
Østersoppdrett kan «redde» norsk farvann. Hvorfor er det ingen som driver med det, foruten en ildsjel i Lyngdal?
Østersen er ikke bare god med tabasco, sitron, persille eller bobler: den er uunnværlig. Før østersen rekker å bli slukt av en A-kjendis, utretter den noe vel så viktig.
I sitt naturlige habitat er kanskje ikke østersen så mye å se på. Den ligger jo tross alt bare der. Men man skal ikke skue hunden på hårene, og heller ikke østersen på skjellet. For den er en hardtarbeidende liten sak. En enkelt østers kan filtrere, og rydde opp i, hele 50 liter vann om dagen – en jobb norsk farvann ikke ville greid seg uten.
En jobb som trenger flere «ansatte».
Likevel blir brorparten av østersen på norske matfat importert fra utlandet, spesielt Frankrike.
Det finnes ikke stor kommersiell oppdrett av østers langs kysten vår. Men på et innlandsanlegg i Lyngdal finnes det en ildsjel som vil gjøre noe med det.
Det er ikke bare-bare. Østersoppdrett er vanskelig. Eller som biolog, gründer og daglig leder av CultureBlue, Kirill Spiten sier:
– Det er jævla vanskelig.
Foto: Kirill Spiten. Pressefoto
En oppblomstring av problemer
Ikke sett østersen i halsen, men: Der kyr fjerter hull på ozonlaget, driter oppdrettslaksen sjøen sønder og sammen.
Og dette gjelder langt mer enn bare laks. Kloakk og gjødsling fra landbruk nær kysten finner ofte veien ut til havet. Resultatet er kalt algeoppblomstring, et fenomen der tilførsel av næringsstoffer som nitrogen og fosfor skaper en eksplosiv vekst av alger. Noe som er veldig dårlig nytt for sjøen og flere av dens beboere. Økesystemet blir satt på tverke, og havbunnen en ørken, for å nevne noe.
– Algeblomstringen kan gi en overflod av brennmaneter, slik at fisken ikke får jakta ordentlig, eksemplifiserer Kirill.
Heldigvis finnes det en skapning som elsker alger enda mer enn vi elsker østers. Og ja: det er østersen.
– Jeg hadde lyst til å drive med noe for meg selv. Men det er dyrt å drive med fisk. Du må jo blant annet fôre den. Men så tenkte jeg: Ja, hvis det er noe som kan fôre seg selv, så er det jo bra, sier han.
Kirill forklarer videre at det var da eksempelet med brennmanetene først ble tatt opp, i en forelesning, at det klaffet. Å bruke kommersiell østersoppdrett til å rense opp i norske farvann. Eller bedre – plassere en østersgård i hælene på lakseoppdretten for å minimere avfallet.
– Det hadde vært bra å starte noe som kan hjelpe, sier Kirill.
Han fortsetter:
– Hvis du har voksen østers utenfor en merde (red.anm: innhengning av oppdrettsfisk), så kan det bidra til at østersen vil bli større. Og det vil rense opp all driten, rett og slett.
Foto: Pressefoto
En utrydningstruet art
– Det er egentlig ikke noe kommersiell oppdrett av østers i Norge. Jeg vil tro at vi er det største selskapet i Norge som driver med det.
Til tross for de åpenbare fordelene ved oppdrett av østers, er det en grunn til at ingen andre har begitt seg ut på eventyret. At Kirill flirer når han sier at «det er jævla vanskelig», endrer ikke på fakta: Østersoppdrett kommer ikke uten utfordringer.
– Jeg kan starte med å si at en flatøsters, for at den skal reprodusere seg, må i hvert fall være tre år gammel. Og ganske så feit. Det er en grunn til at det er en utrydningstruet art. Flatøstersen (Ostrea edulis), arten naturlig for Nord-Europa og den Kirill jobber med, forsvinner. Det skyldes historisk overhøsting og en ny konkurrent, nemlig stillehavsøstersen (Crassostrea gigas). Den hardføre «storebroren» til flatøstersen, og den du og A-kjendisene mest sannsynligvis får servert ute på byen.
– Stillehavsøstersen er en invasiv type østers. Du har ikke lov til å drive med oppdrett av den i sjøen her i Norge. I så fall, må det skje på land, sier Kirill.
Med god grunn. Et par steinkast tilbake i tid, i 1979, ble yngel av stillehavsøsters importert til Norge for oppdrett. Bare et år senere ble de første frittlevende stillehavsøstersene funnet.
I lang tid reiste ikke rømlingene langt. Men i 2007 ble det funnet flere i Vestfold. I tiden etter har østersen tatt over hele Oslofjorden og Sørlandskysten. Nå er den også poppet opp så langt nord som Møre og Romsdal.
Det er et par grunner til dette. Stillehavsøsters vokser mye raskere enn flatøsters, noe som gir den et konkurransefortrinn i jakten på ressurser. I tillegg produserer stillehavsøsters enorme mengder egg og larver, som har høyere overlevelsesrate sammenlignet med flatøsters, forklarer Kirill.
Stillehavsøsters tåler også et bredt spekter av temperaturer, saltholdighet og vannkvalitet. Flatøstersen er igjen mer sårbar for endringer og krever mer stabile forhold. Dette gjør at den invasive bestanden florerer – og som en favoritt til oppdrett i utlandet.
For å gjøre vondt verre: Stillehavsøsters er mindre utsatt for sykdommer som har rammet flatøsters, som parasitten Bonamia ostreae. Heldigvis byr norske farvann på en fordel her. Parasitten Bonamia overlever ikke i kulden. Noe som er en av de store konkurransefortrinnene CultureBlue og Norge har å skilte på seg.
Men det er ikke tvil om at dyrking av flatøsters er en krevende jobb.
Kirill retter en pekefinger mot mangelfull forskning – noe som Kirill sier er en nødvendighet. Han presiserer at østersoppdrett i stor grad er arbeid med mikroskopiske ting. Han legger deler av skylden for kunnskapsmangelen på en av årsakene til prosjektets opphav: laksen.
– Det altfor lite forskning på det. For det er laksen som har vært i fokus. Det var en av de tingene på 80-tallet vi ville satse på.
Foto: Pressefoto
Fra land til vann
Ønsker man «norsk» østers i dag må man plukke selv – og da blir det fort stillehavsøsters.
I 2022 mottok CultureBlue en million kroner fra Innovasjon Norge, som ligger til grunne for hele operasjonen. Men visjonen om å få østers fra land til vann er et lite stykke unna.
For nå er produksjonen begrenset, og det er foreløpig snakk om intensjonsavtaler. Som resultat ordnes alt på huset. Men med en biolog i spissen er det ingenting som overlates til tilfeldighetene. Rent vann går ut og inn. Genmodifisering og genetisk forurensing er fy-fy.
De rene og kontrollerte forholdene legger til rette for sunn og god østers, forklarer Kirill.
– Nå har jeg egentlig bare naturlig reproduksjon på land. Jeg prøver å få til at det skal være leveranse av yngel hvert kvartal og vi produserer også egne alger. Så jeg lager alt fra start til slutt. Hvorfor østersene ikke er plassert i sjøen, foruten at flatøsters er flinke til å la vente på seg, skyldes delvis yrkesvalget, sier biologen.
– Det ligger jo egentlig i investering. Ved å drive et anlegg så får man veldig lite tid til å gjøre noe annet. Jeg er jo biolog, og ingen økonom, sier Kirill spøkefullt.
Han skyter inn:
– Men hvis vi hadde fått de ut i fjorden ville det bare vært positivt, spør du meg.
Brage P. Larssen